..schäferskinn billig til salgs. Ringer du innen tre dager får du en virrete, ubrukelig belger i sin beste pubertet med på kjøpet.

Sånn kunne finn.no annonsen sett ut etter dagens trening. Vi var supermotiverte da vi reiste ut til Sviland, det var sportrening som sto på plakaten siden det nå bare er en uke til årets siste sporstevne. Bernt skulle trene på å legge ut et A-spor i et område han ikke var så kjent i, samme sporet som han kommer til å legge nå til helgen den dagen det er Klepp som står som arrangør. Han skal jo ikke stille selv søndagen og med 17 påmeldte måtte vi i schäferklubben og de i Klepp brukshundklubb ty litt til hverandre for å få kabalen til å gå opp. Siden Bernt allikevel skulle traske ut et A-spor bestemte jeg meg for at jeg og Cane skulle gå det sporet så langt vi klarte, for Cane trenger å få bedre sporkondis. Det lengste sporet han har gått var på ca. 1000 meter hvis jeg ikke husker feil, så håpet at vi kunne strekke det et par hundre meter lenger enn det.

Imens Bernt la ut det sporet, la jeg et minst 2 km spor til Dolly i et for meg nokså ukjent terreng. Det var et slitsomt spor å legge ut for det området jeg hadde til rådighet gikk opp og opp og opp etter de første noen og hundre meterne. Da jeg endelig kom ned igjen og til slutten silte svetten og jeg begynte å glede meg til Dolly og Bernt skulle opp de skråningene jeg hadde gått - det var nesten verdt å gå bak og kikke bare for å se det synet.

Vi begynte imidlertid med Cane sitt spor siden han ikke har gått så mange gamle spor, og da var det vel drøyt en time gammelt. Begynte med oppsøk som gikk rett og slett forferdelig dårlig. Cane virret bare verre og Bernt husket aldeles ikke hvor han hadde gått. Fikk til slutt knotet oss inn på sporet og det hele så ut til å gå nokså greit allikevel. Kunne ikke ha tatt mer feil. Vi hadde vel ikke gått mer enn en tredjedel av sporet når Cane begynte å slite. Han vimset rundt og lette på overvær og var bare helt på bærtur. Bernt ante fortsatt ikke hvor han hadde gått, noe som egentlig ikke er typisk Bernt, og jeg kjente at jeg ble surere og surere for hvert minutt. Vi prøvde å lete etter sporet alle tre, kanskje jeg og Bernt aller mest, Cane var opptatt med alt mulig annet da han plutselig snublet over en pinne. Jeg ble litt sånn ‘hæ?’ og visste ikke helt om jeg skulle belønne eller gråte eller le. Fikk iallefall en pekepinn på hvor sporet var, og vi hanglet oss videre til neste pinne. Jeg var fast bestemt på å ikke avslutte på den måten, så jeg gamblet på at han holdt strekket frem til neste pinne også. Heldigvis gikk han seg betraktelig opp og siste biten gikk han egentlig veldig bra. Avsluttet ved neste pinne som jeg tror var nummer tre, vi hadde altså gått drøyt en tredel av et 2 km spor, og vi var helt kakemenn alle tre.

Så var det Dolly og Bernt som skulle til pers, og jeg knuget fingrene med tanke på de stigningene de hadde i vente. Dolly hadde et nydelig oppsøk, men virket litt ukonsentrert i sporet. Etter noen hundre meter hadde jeg krysset en gammel, overgrodd traktorvei og her gikk Dolly flatt av sporet uten tegn til å ville gå der sporet faktisk hadde gått. Heldigvis hadde jeg laget en stripe midt på traktorveien i tilfelle rottefelle, og Bernt kunne dermed sette Dolly på sporet igjen. Så gikk det vel greit et stykke til før plutselig Dolly begynner på samme viset som Cane, virret rundt tilsynelatende uten mål og mening. Og det var ikke snakk om å finne sporet igjen, og jeg som aldri hadde gått i dette terrenget før i dag, var heller ikke sikker på akkurat hvor sporet var. Fiasko nummer to for dagen, Dolly hadde vel funnet to-tre pinner og var ikke engang halvveis.

Passelig demotiverte var det ned på lydighetsbanen for å trene litt lydighet på Cane. Dette gikk heldigvis bedre enn sporet og han var godt på nett for en gangs skyld. Det skal han være glad for.