Etter det fantastiske (ironi) sporet i går måtte vi jo prøve igjen i dag. Vi hadde bestemt oss for å øke motivasjonen litt, så Bernt holdt Cane slik at han fikk seg meg gå inn i skogen mens jeg kom med noen morolyder..  Det så ut til å funke fint det og i følge Bernt virket Cane klar som et egg da de gikk ned til bilen igjen. Sporet ble bortimot 500 meter langt med tre gjenstander, underlaget varierte alt fra vegetasjonsfri nålebunn til høy lyng og sporet inneholdt flere vinkler. Vi gikk det med det samme jeg hadde lagt det.
Da Cane startet var han litt snurrelipip i hodet og spaserte rett over første vinkelen, men tok den når han bare fikk tenkt seg om et par sekunder. Deretter holdt han vel litt til venstre for sporet, men så peilet han seg inn og gikk nydelig til første pinnen. I dag forsøkte vi noe nytt, nemlig å vanne ved hver eneste gjenstand, så etter at vi hadde lekt ferdig da han hadde plukket pinnen stappet jeg flaska inn sideveis i munnen hans så han fikk drikke litt. Han var nok ikke helt fornøyd med å få flaska presentert på den måten, men han slurpet da litt vann i seg, om enn noe motvillig.
Sporet fortsatte kjempebra, intensiteten i dag var en helt annen enn i går. Det tror jeg hadde både med at han fikk påvirkning, korrigeringen i går - sånt tar han veldig fort, og det at han ble vannet ofte. Han slet litt da sporet gikk midt på en bred og godt opptråkket sti, det var liksom ikke helt naturlig at det skulle gå der. Han fant imidlertid godt frem til slutt og det var nesten ingenting negativt å si om resten av sporet. Han krøllet seg skikkelig fast i en busk ved et tilfelle, men da jeg hjalp ham løs var det ‘bang’ rett på sporet igjen. Alle tre pinnene ble plukket, kontrollene han hadde var ubetydelige i motsetning til i går og intensiteten og iveren var en helt annen. Etterhvert ble han også vant til, og satte faktisk pris på, den noe originale vanningen. Dette tror jeg hjalp veldig på, og han virket mindre påvirket av et, for ham, lengre spor enn han har gjort tidligere.

Så var det tid for lydighetstrening. Har funnet ut at det kan være lurt å trene to-tre øvelser i den rekkefølgen de kommer i i en konkurranse slik at Cane får en forventning om hva som kommer. Dermed valgte vi dekk under marsj, innkalling og apport. Startet med dekk under marsj, og her fikk vi jo naturlig nok motsatt problem av det vi hadde på innkallingen i går, nemlig at han ikke var noe midt i mellom dekk og sitt når jeg kommanderte sitt. Deretter la han seg for så å reise seg litt når belønningen ikke kom med det samme. Her må jeg være forsiktig så jeg ikke alltid belønner selve dekken, men og at han blir liggende til jeg har gått helt fra og kommet tilbake. Etter litt fikk jeg iallefall vist Cane skikkelig hva jeg ville han skulle gjøre, og jeg fikk belønnet en kjempefin øvelse for vi gikk videre i ‘programmet’.
Innkallingen var jeg litt spent på siden vi begynte skikkelig på den først i går og det var litt krøll mellom sitt/dekk her en periode. Det var ingenting å tenke på, første forsøket kom Cane inn i gallopp og klasket ned på siden av meg i en rett og fin utgangsstilling. Julaften ble det, og vi trente ikke mer på det.
Apporten derimot var en annen historie. Dette har vi jo faktisk trent litt på før, men da med innsitt foran. Cane er allerede av typen som har lett for å spytte ut apporten, og det å gjøre to ting på en gang er fryyyktelig vanskelig for denne herremannen (kjønnsrelatert, I’m sure… ) så å komme i utgangsstilling med apporten var fryktelig vanskelig. Gallopp ut og gallopp inn, men vi mangler den siste biten. Dermed ble det to økter med å prøve å få ham i utgangsstilling med apporten og litt fri ved fot med apport. Her har vi nok en del jobb å gjøre.
Uansett synes jeg han klarte seg helt fantastisk i dag, og han var en drøm å trene med. Jeg tror nok vanningen i mellom hver økt hadde mye å si, så det skal vi være flinke å fortsette med for nå er det til tider veldig varmt her.

Dyrelivet yrer på Sviland for tiden, denne holdt Bernt på å tråkke på da han vaste rundt i skogen: